header

OTTER, gnr. 26 i Skånland

Ligger på fastlandet sør for Lavangsfjorden, helt opp mot herreds- og fylkesgrensen. Skjellet med gården Fjelldal i Tjeldsund faller sammen med denne grensen, og begynner ved sjøen sørøst for Landsholmen i en stor steinrøys, og går i rett linje til høyeste fjell. (Avmerking sl. 3/10 1918). I øst danner Otteråa naturlig skjell mot nabogården øvre Lavangen.

På vestsiden av den lille bukta ved gården satte en rydningsmann seg ned først på 1700-tallet. Innsiget av fisk i Lavangsfjorden var ganske årvisst i den tiden, og utsiktene til hjemmefiske fristet nok den første oppsitteren langt mer enn jorda. Området tilhørte da øvre Lavangens leiemål, og den første rydderen svarte husmannsplikt til leilendingen der.

I 1760-åra ble øvrigheten oppmerksom på at det her kunne skapes et «aparte skattebol», og en skyldsetningskommisjon bestående av lagrettesmennene i Fauskevåg tinglag med foged og skriver i spissen, innfant seg på plassen 10. juli 1763. Oppsitterne i Lavangen var varslet, men hadde ingen ting å innvende mot forretningen, bortsett fra at de forbeholdt seg rett til -- som hittil — å havne i utmarka vest for Otteråa. Dette forbehold ble også tatt til følge. Etterat grensene for den nye gården var fastlagt, heter det videre i forretningen:

     — «men som Beboerne paa Lavangen haver haft deres Fædrift af gammel Tid over bemeldte Otteraa-Elv og til Fjelds, og ikke kand miste samme, saa bør de fremdeles herudi være ubehindret af Beboerne paa Otteraa, men hvad Slottemark der kand være i Fjeldet inden bemeldte Grændser, nyder Beboerne paa Otteraa». Denne klausulen har aldri skapt vanskeligheter gårdene imellom. Lavangen hadde over­flødig med havn i egen utmark og behøvde ikke benytte seg av sin rett.

otterå013

Otterå, gnr. 26 i Skånland.

Plassen ble opprinnelig kalt Lia, som ennå brukes av folk i distriktet som navn på gården. Det var skyldsetningskommisjonen som bestemte at stedet offisielt skulle hete Otterå etter elva. (Første ledd dyrenavnet oter).

Like til 1894 var Otterå ett samlet bruk. Gården ble da skiftet i to like parter, og 3 år senere ble den ene halvparten på nytt delt. Ser en bort fra eksperimentene med nyrydningsbruk i utmarka i 1930-åra (se brukerhistorien), har Otterå fremdeles bare 3 bruk (i 1950).

MATRIKKELGÅRDEN OTTERÅ

EIERE: Otterå ble ved skyldsetningen anerkjent som kongens eiendom. Handelsmann Christensen, Sandtorg, fikk kongeskjøte på gården 11/6 1839 for 521/2 spd., og Simon Christensen Årbogen arvet den etter faren. Først 2/11 1894 ble gården solgt til oppsitterne.


BRUKERE: En saltværing, 1) Ole Kristensen (f. ca. 1670), var visstnok den første rydningsmannen i Lia. Han kom som tjenestedreng til Lavangen før 1700, og satte seg ned i Lia omkr. 1710 som husmann, med plikt til oppsitterne på øvre Lavangen. I 1723 fødde lian 1 ku, 2 sauer og 2 geiter på plassen, og sådde en skjeppe korn. Ole døde 1741, og det ser ut til at Lia lå øde inntil 2) Jens Nilsen bosatte seg der 1757. Hvor Jens stammer fra, vet vi ingen ting om. I et manntall fra 1763 oppfører prost Falster folket i Lia som «finner», men navneskikken i familien tyder på at de var bufolk. Kona het Ane Arntsdtr., og av barna omtales: Jakob, Arne og Øllegård. Etter skyldsetningen 1763 ble Jens den første bygselmann på gården, men døde allerede 1766 i største fattigdom. Boet etter ham ble taksert til 27 rdlr. og dekket ikke halvparten av gjelda til bergenskjøpmannen Riech og kravene fra handelsstedene (sk. sl. 28/11 1766). Enken avsto gården 1770 til de to sønnene. som bygslet halvparten hver. Jakob døde imidlertid få år etter, og fra 1777 hadde 3) Arne Jensen overtatt hele Lia. Han giftet seg 1770 i Lødingen kirke med Ane Andersdtr. fra «Qvanelven» i Lødingen. Hun må ha vært atskillig eldre enn Arne, for da hun døde 1783, oppgis hun å være 86 år gammel!, men likevel overlevde hun ham. Arne selv døde allerede 1781.

4) Samuel Gabrielsen (f. 1751, d. 1816), sønn av leilendingen Gabriel Torstensen på Sandstrand, bygslet hele gården 1782. Hans kone, Kirsten Marie Sørensdtr. (f. 1756), var visstnok også fra Sandstrand; barn: Inger f. 1779, Lavina f. 1780, Gabriel f. ca. 1785 og Søren f. 1790. Samuel satt som bygselmann i Lia i små kår like til sin død 1816. To år etter oppga enken jorda til sin sønn. 5) Søren Samuelsen (f. 1790. d. 1838), mot kår: fór til en ku og to sauer, husly og brensel. Søren giftet seg 1817 i Evenes kirke med Mette Serine Hansdtr. (f. 1793. d. 1825) fra Skar i Ofoten; barn: Samuel f. 1817, Anne f. 1819, Hans f. 1821 og Kirsten Marie f. 1823, foruten tvillinger, som døde med moren ved fødselen. Enkemannen ble gift på nytt, og hadde også barn i sitt annet ekteskap.

Søren drev fiske med egen åttring, men gårdsbruket lå nede. Da første kone døde, fødde han bare 1 hest, 2 kyr, 4 sauer og 2 geiter, men han drev et ganske stort møllebruk i Otteråa i flomtiden.

Det ser ut til at Søren hadde ordnet alle formalia for å få kjøpe gården av Staten, men da han døde, slo handelsmann Christensen til seg Otterå for en gammel gjeld på 52 spd. 60 sk. Ingen av barna ble boende i Lia. Eldste sønn kjøpte senere en part i nedre Lavangen, og en halvbror satt som husmann under ham.

Gården her bygslet Christensen 19/7 1841 til 6) Rasmus Andreas Sørensen (f. 1808) fra Sandstrand. Hans kone, Ane Johanna Hansdtr. f. 1811) fra Kjøtta, hadde tjent på Sandtorg, og kanskje var det derfor de fikk overta. Rasmus døde få år etterat han hadde bosatt seg i Lia, og etterlot seg 3 små døtre. Enken giftet seg på nytt med 7) Thomas Olai Iversen (f. 1820, d. etter 1900) fra Lille-Skånland, og han fikk bvgselbrev på gården 20/4 1849 av daværende eier, Simon Christensen Årbogen. Thomas forbedret gården atskillig i sin lange brukertid. Han fødde opp til 7 kyr, men storparten av foret ble da hentet fra utmarksslåtter. Han bygde opp igjen mølla i Otteråa, nesten nede ved flomålet, og drev litt med båtbygging, men fisket var likevel det viktgiste. Hans sønn og svigersønn fikk skjøte på Otterå 2/11 1894 av enken etter Simon Christensen for 2000 kroner. De delte gården 19/6 s. år i to like parter (bnr. 1 og 2).

B n r. 1. L i e n. Thomas Iversens sønn, 8) Iver Thomassen f. 1850), ble eier av denne parten, men flyttet straks etter til Tromsø og startet forretning der. I 1897 ble eiendommen på nytt delt (bnr. 1 og 3). Noe over halvparten ble solgt fra til Klaus Hartvigsen, en bror av Ivers svoger (se bnr. 3), mens resten, som beholdt br.nr. 1, ble overdratt til 9) Oluf Hilberg Hansen (f. 1881) for 650 kroner (skj. dat. 28/12 1906). Oluf var født i Evenesmark, men vokste opp i Lia, og ble g. m. Amanda Johansdtr. (f. 1883) fra nedre Boltås. Det var ingen hus på den jordparten han overtok, og han bygde sitt nye tun et godt stykke vest for den gamle gården, og dyrket opp et godt bruk der. Oluf tok Lian som slektsnavn. Sønnen, 9) Gerhard Lian (f. 1923), overtok bruket i 1951.

B n r. 3. O t t e r å . 1) Klaus Johan Hartvigsen (f. 1866) fra n. Boltås, kjøpte det egentlige hovedbruket 2/11 1897 for 900 kroner. Bebyggelsen på denne eiendommen ligger ovenfor vegen, vestenfor Otteråa. I lag med broren på bnr. 2, drev Klaus linefiske i Lofoten med fembøring som lossement. Han var også den siste som hadde kvern i Otteråa. I 1920-åra ble kvernhuset flyttet opp i gården, og står der ennå som stabbur. Klaus var g. m. Hilda Pedersdtr. (f. 1873) fra Heimen, Rødberg. To sønner, 2) Hartløv (f. 1902) og Hans Otterå (f. 1913), overtok bruket 1948, og drev det sammen. Hans var gift med Odlaug Pedersen (f. 1917), fra Kirkhaugen i Evenesmark.

B n r. 5, Lyngmo. En tredje sønn, Peder Otterå (f. 1903), fikk 1938 fraskilt en utmarksteig omtrent en times gang fra gården. Han begynte å bygge der for å sette seg ned som bureiser, men atkomsten ble for tungvint. Planen ble derfor skrinnlagt.

B n r. 2, B a k k l a n d. 1) Gerhard Mikal Hartvigsen (f. 1864), bror av Klaus ovenfor, kjøpte 1894 den andre halvparten av Lia av Simonette Christensen. Gerhard ble g. m. Anne Thomasdtr. (f. 1854), datter av den forrige brukeren, og ble boende på den eldste gårdsgrunnen nede ved sjøen. Gerhard var fisker og bonde. men da han ikke hadde barn, solgte han bruket 17/1 1913 og flyttet til Trondheim. og senere til Verdalen. 2) Karl Olaf Blom Andreassen (f. 1880) fra Bergvik i Ofoten, overtok eiendommen for 6000 kroner. Han drev bruket til sin død, og var g. m. Othilie Tøllefsdtr. fra Løksa i Salangen. To av barna, Olaf (f. 1910) og Klara Bakkland (f. 1920), er eiere fra 1951. Olaf Bakkland startet melkerute for distriktet til meieriet på Evenskjer. Opprinnelig transporterte han melk like fra Lasletta i Evenes og fra hele markebygda, men dette området er nå fordelt mellom flere.

B n r. 4, Fjellheim. Også fra bnr. 2 ble det i 1935 fraskilt en utmarksteig til nyrydningsbruk som fikk 1/3 av hovedbrukets skyld. Alf Bakkland (f. 1906) gikk i gang med å bygge, men oppga snart eksperimentet og flyttet til Fjelldal.

Kilde: Trygve Lysaker: Trondenes bygdebok. Skånland herred.

Del denne siden:
Del p Facebook Del p Twitter Del p LinkedIn Del p Google+

Skånland kommune

evenskjer303

Kommunevåpenet som er utformet av Arvid Sveen (godkjent 1988) har en svart navar mot en gul bakgrunn; illustrerer båtbygging.

Skulpturlandskap Nordland

evenskjer304

Skånland er den eneste kommunen i Troms som er med på Skulpturlandskap Nordland.

Skulpturen Syv magiske punkter ligger på en liten halvøy i Brattebergan,vendt mot stedet hvor midnattssolen kan sees full av magisk strålekraft i løpet av sommermånedene. Sirkelen som gir skulpturen dens ytre form er som en gjenspeiling eller skygge av selve solskiven. Mens den ytre sirkelen forteller om solen, minner de intrikate mønstrene inni sirkelen f.eks. om naturformene i landskapet rundt. De forteller også noe om hvordan symboler har sin opprinnelse i naturens former. Den scenen som oppstår får et rituelt aspekt.
Skulpturen er også preget av det glødende røde jernet, og hvordan det hele forandrer seg med årstidene.

Kunstner er den finske kunstneren Martti Aihas


Webløsning ©2011-2016 av Web Norge