Under krigen ble det forsøkt anlagt flyplass på Skånland. Dette bildet er tatt av et tysk fly tirsdag 11. juni 1940. Vi kan se groper etter sprengninger for å hindre tyskerne i å benytte flyplassen. På oversiden av veien kan en se 11 splintvegger (som er fremhevet som hestesko).

Egil Normann har fortalt i Skånlandkalenderen det han husker om flyplassen. Vi gjengir det her:

I kampene rundt Narvik ble det snart klart at tyske kamp- og jagerfly var svært overlegne etterhvert som norsk og alliert motstand ble nedkjempet sør i landet. I Nord-Norge hadde norske styrker bare fire—fem jagerfly av typen Fokker, stasjonert på Bardufoss.

Omkring månedsskiftet april/mai ble det fra alliert side satt i gang med å lage en flyplass på Skånland. Etter en uvanlig rik snevinter lå sneen meterdyp på jordene. Plassen ble stukket opp på et område fra gammelskolen til Myklevolds eiendom på vestre side av veien. Først måtte sneen bort. Det ble brukt kjelker med kasser på og støttinger med frauvognkasser. Mesteparten av disse redskapene ble trukket av folk, men noen hester ble også brukt.

Ettersom sneen ble fjernet, kjørte man opp stein fra fjæra for å fylle i grøfter og hull. Et bolighus måtte rives og fjernes.

Etter hvert ble det mange arbeidere i sving.

Da arbeidet med flyplassen begynte, var det frammøte i et av klasserommene i gammelskolen på Skånland, som ble som et anleggskontor så lenge arbeidet varte. På møtet fikk man informasjon om hva som skulle gjøres og hvordan. Det ble ansatt noen menn som timeskrivere, og som samtidig skulle ha oppsynet med arbeidet. Sjefene for det hele var to engelske offiserer, og siden disse ikke behersket norsk, trengtes tolk. Levi Lind fra Skånland hadde vært noen år over i Amerika og ble en av dem som kom til hjelp her.

Betalingen som ble tilbudt var kr 1,50 pr. time og ti timers dag. Dette ble godtatt uten protest. Tariffene for fagarbeide var den gang kr 0,96, men slik som tidene var med stor arbeidsledighet, var det mange som arbeidet for mye lavere timebetaling.

Etter hvert ble det mange i arbeid, så det ble mangel på husrom for overnatting. Da var det at kirka ble åpnet for nattelosji og for at de som trengte det fikk innta måltidene sine der hvis været var dårlig.

Det ble brakt til veie et feltkjøkken som ble plassert ved sørveggen utenfor kirka. Her varmet man eller kokte middagsmat og kaffe. Varmtvann for vask ble det også ei råd med, og det ble satt opp et telt ved siden av til dette formål. Stripa fikk en bredde på 30 — 35 meter og en lengde på 650 — 700 meter. Her ble underlaget slettet best mulig. Så ble det rullet ut kokosmatter, som kom i ruller som hadde en lengde på 25 meter og var to meter brede. På mattelaget rullet man ut flettverk i stål med ruter på 2,5 x 2,5 tommer og trådtykkelse på 3 mm. Denne nettingen kom i lengder på 50 meter og to meters bredde. For å feste netting og matter slo man ned rundjernbolter, 13 mm tykke og 70 cm lange. De var spisse i den ene enden. På den andre enden var det smidd et hode. En jernskive fem-seks tommer i firkant og med et hull i sentrum hørte også med. Monteringen ble enkel, en bolt ble tredd gjennom hullet i skiva og slått ned gjennom netting- og mattelaget og holdt alt på plass!

Så var vi kommet til 20.-22. mai. Etter en periode med regn var sneen borte overalt. På Agnar Aronsens eiendom på østre side av veien ble det murt opp torvvegger i en firkant på om lag 80 kvm og en vegghøyde på en meter. Her ble drivstoff til flyene, olje og div. annet lagret. Når det ikke var i bruk, ble det overtrukket med kamuflasjegarn.

Til plassen var tenkt å stasjonere 46th Skvadron Hurricanes med leder Airchief Marshal Sir Kenneth Cross. En skvadron består av 12 fly.

Den 26. mai tok 18 hurricane jagere av fra hangarskipet "Glorius" med kurs for Skånland flyplass. De ble ledet av en navigasjons "swordfish" fra 823. skvadron. Da de kom inn over Skånland, gikk Kennet Cross inn for landing. Han var uheldig og gikk på nesen med flyet og fikk ødelagt propellen. De neste fem landet uten uhell. Så kom piloten Stewart med fly nr. 7. Da det tok bakken, gikk det på trynet forover og tippet helt rundt. Flyet ble ødelagt, men piloten var uskadet. De siste tre flyene landet uten uhell. Av 18 fly som tok av fra "Glorius" var ti landet på Skånland. De resterende åtte ble dirigert over radio til Bardufoss. Av de ti som landet på Skånland, var nå to ubrukelige.

De åtte som var igjen gjorde flere tokt som flystøtte over Gratangs- og Narvik- fjellene og til gjenerobringen av Narvik.

28. mai, etter et slikt tokt, var uhellet ute igjen. Siste fly som landet, gikk rundt og havarerte totalt. Etter dette ble resten av flyene overført til Bardufoss.

29. mai var en fin vårdag. Noen fly hadde tatt av. På plassen foregikk en del arbeid, klokka var blitt åtte om kvelden. Sola stod i nordvest fra klar blå himmel. Plutselig kom flere tyske bombefly fra nord med sola i ryggen. Målet var flyplassen, men de ble straks angrepet av de engelske jagerflyene, noe som resulterte i at bombelastene ikke falt der de var tiltenkt. En eneste bombe falt i utkanten nede ved sjøen. Der ble en engelsk soldat drept. Han var mannskap på en Boforskanon som var plassert der. En skånlending, Robert Slettmo, ble såret av splinter, men klarte seg. På sin flukt fra jagerne falt bombene på Lillebø og Bø. En falt utenfor huset til Skrøder Normann, splinter gikk gjennom veggen og traff Skrøders eldste sønn i ryggen. Han ble så hardt skadet at han døde på Harstad sykehus dagen etter. Skrøders hest, som gikk og beitet på gårdsplassen, fikk splinter og ble mye skadet, og litt senere befridd fra sine lidelser av en engelsk soldat.

Mange av de som bodde langs stripa var allerede evakuerte før bombingen, men etter denne kvelden, 29. mai, rømte resten. Det samme skjedde på Bø. Jeg og min familie drog til skogs til torvemyra og bodde i en torvskjå til krigen var slutt 8.-9. juni. Vi fikk bare med oss litt mat og nødvendige klær og sengetøy. Kyrne stod igjen på fjøset. Det samme gjorde sauene. Så dagen etter måtte bror min og jeg ned for å ta vare på dyra. Sauene var tidligere gjort klare for å slippes ut på beite, så det gikk greit. Kyrne tok vi med oss til skogs og plasserte dem i en annen torvskjå. Men vi måtte transportere høy i sekker opp, for ennå var det ikke nok beite i marka. En ovn fikk vi også med oss, så vi kunne få varm mat.

Så gikk dagene med å bringe til veie mat både til oss og kyrne. Det ble daglige turer ned til gården og til Skånland. Det var ingen aktivitet ved flyplassen. Narvik var inntatt av norske og allierte styrker. På fjellet ved grensen var det et tidsspørsmål før tyskerne måtte gi opp. På grunn av de militære forhold som utviklet seg på vestfronten, hadde de allierte styrker allerede den 24. mai fått ordre om å avbryte felttoget i Norge. Men dette skulle holdes hemmelig for den norske regjering og norsk militære. Nå, da Narvik var på norske hender og fjellkrigen var så godt som vunnet, var allierte styrker i ferd med å samles på utskipningssteder. På Skånland var små grupper engelske soldater å se ved lagre og utstyr som vaktmannskap. Den 6. juni da jeg om formiddagen kom til Skånland, var alle soldater borte. Store lagre med bensin i 20 liters kanner stod på flere steder. Biler og motorsykler stod forlatt. Telt fulle av proviant stod forlatt. På Benjamin Olsens teig var det tre uker før satt opp et batteri 10 cm luftvernkanoner - fire stk. i alt - med avstandsmålere og ildgivningssentral. Det hadde vært i drift hele tiden mot tyske fly, også under angrepet på flyplassen. Men da soldatene dro bort, var dette batteriet revet opp og kanonene kjørt til forskjellige steder og sprengt. Flystripa var også forsøkt sprengt og gjort ubrukelig, men mattelaget og nettingen var såpass god dekning at resultatet var heller dårlig.

Omtrent samtidig dukket det opp et lokalt sivilt ordenspoliti. Hvem som utnevnte disse, vites ikke. Noen var til og med utstyrt med Krag Jørgensen gevær. Det kom stadig flere folk til sentrumsområdet, og alle så jo at de engelske vaktsoldatene var borte, så det gikk ikke lenge før de militære proviantteltene fikk besøk.. Der var mel, gryn, erter i sekker, sukker, kjeks, kjøtthermetikk, te og kaffe m. m. Så snart teltene var tømt gikk folk løs på selve teltdukene med kniver. Alle fikk større eller mindre stykker. Nå gikk turen til netting og matter fra flystripa. Mange sikret seg av dette til eget behov, men en stor del falt nok i tyskernes hender.

Krigshandlingene var slutt kvart på seks om morgenen 8. juni. Fra da av gikk det nesten to uker før tyskerne etablerte seg på Skånland. I mellomtiden kom folk tilbake til bygda. Noen hadde vært evakuert til Sandstrand, andre til Reinåsen, Trøssemarka, Boltåsen eller Breistrand. De aller fleste som hadde rømt hadde gårdsbruk, så nå når krigshandlingene var slutt var det på tide å komme hjem og sette i gang med våronna., som dette året ble veldig sein. På Skånland hadde flystripa dekket over flere åkrer. Disse åkrene var nå befridd for matter og netting og tatt i bruk til det de har vært brukt til i århundrer. Men merker etter det som hadde skjedd i bygda skulle vises i mange år. Enda i dag etter over 60 år kan sees et bombekrater på Ramsviks eiendom, som ikke er helt gjenfylt.

Den videre skjebne for 46. skvadron

7. — 8. juni var allierte styrker i full gang med evakuering. Flyene som var stasjonert på Bardufoss skulle om bord i "Glorius", 10 Gladiatorer og 15 Hurricanes. Alle kom velberget om bord, på tross av at Hurricane-flyene hadde stor landingshastighet og stoppewirer ikke fantes den gang på hangarskipene.

"Glorius" begynte sin reise mot England, men om ettermiddagen 8. juni ble den oppdaget av de tyske slagskipene Sharnhorst og Gneisenhau ca. hundre nautiske mil nordvest av Andenes og ble senket. Alle flyene og 1.500 mann forsvant. Av de 20 britiske flyverne i 46. skvadron, som var stasjonert på Skånland og Bardufoss, ble bare Kennet Cross og Pat Jameson reddet.

Tanken ved opprettelsen av flystripa var jo som nevnt å gi flystøtte til norske og allierte styrker. Men våren og tining av telelaget gjorde nok at grunnen under start- og landingsstripa ble for bløt.

Kilde: Egil Normann, Bø