header

Markebygder finner vi fra Malangen i Troms og videre sørover til nordre Nordland. Markebygdene er samiske bygder som vokste frem i kystområdet fra 1600-tallet av. De fleste markebygdene er lokalisert i området ovenfor gårdsbebyggelsen ved sjøkanten. Det vil si «oppe i marka», oppetter dalene, på eidene – både på de store øyene og på fastlandet. I det skriftlige materialet fra 1700-tallet sies det blant annet at befolkningen holdt til «...i Skofue Ved Bøndernis Iorder og deris Vdmarch...…» og «...i Skougmarchen ofuer Bøndernis Gaarder...…» 

De områdene som senere ble kjent som markebygdene, ble i denne perioden brukt til sommerbeite av grenseoverskridende nomader. Da det på slutten av 1700-tallet oppstod en krise i reindriften med stor dødelighet på grunn av reinpest, valgte flere av innlandssamene, i hovedsak fra Jukkasjärvi-området, å slå seg ned på sine tidligere ressursområder. Når reindriften sviktet, var en valgmulighet å flytte til sommerlandet de allerede var kjent med, og ta opp nye tilpasningsformer der. Enkelte historikere har hevdet at den eldre «tradisjonelle» kystsamiske befolkningen i området kan ha gått over til nye næringstilpasninger i nærområdet, og dermed bidratt til bosettingen i markebygdene.

 En diskusjon mellom historikere er om det var nød og fattigdom som nærmest tvang reindriftssamene over i den bofaste jordbruksrollen i markebygdene, eller om dette var et naturlig resultat av egne valg. Den diskusjonen skal vi ikke gi oss inn på her. Historikeren Minde sier bl.a.: «For en reinnomade som hadde råd til å leie folk og som hadde kapital, kan det ha fortont seg formålstjenlig å kjøpe seg en fembøring og et gårdsbruk.» Dette argumentet støttes av et kildemateriale som viser at flere av slektene hadde et opphav som ser ut til å ha tilhørt det øvre sjiktet med hensyn til materiell rikdom og status.

  

 Den store ekspansjonen i området som begynner utpå 1700-tallet kan beskrives som en overgangsfase mellom reinnomadisme og jordbruk, med flytende grenser mellom fastboende og flyttende. Det er sannsynlig at befolkningsøkinga gjorde det nødvendig å dyrke jorda mer intensivt, noe som førte til en mer permanent bosetting etter hvert. Det er også i denne fasen man ser begynnelsen på en slektskontinuitet på enkelte gårder, med familier som fungerte som «sosiale brohoder» for den senere innflyttinga til området.

 Den faste tok altså til i andre halvdel av 1700-tallet, og befolkningen økte de neste vel hundre årene. I vårt område ser det ut som at Lavangseidet (mellom Trondenes og Ofoten prestegjeld) ble tidligst befolket etter 1750. Det synes å skje en tidobling av den samiske befolkningen fra midten av 1700-tallet og frem til 1900. I 1762 er det registrert 110 samer i dette området – i år 1900 er tallet imidlertid kommet opp i 1115 personer.

 I den delen som kom inn under det gamle Trondenes, var det den vestlige delen som sist ble befolket. I Sandemark var det én samisk familie i 1801, resten var bosatt mot grensen til Ofoten på Lavangseidet , én familie på Husjord, to på Erikjord , én i Kvitfors , to i Steinjorda , fem i Boltåsen , to på Planterhaugen og tre på Svartvatnet – til sammen 17 familier – med 99 personer registrert med samisk tilhørighet. I Evenes er det i 1801 registrert tre skattebetalere i Lenvikmarka og elleve i Evenesmarka . Det bodde altså 14 familier med til sammen 81 personer tilhørende den samiske befolkningen, i Evenes dette året.

 Ifølge Henry Minde (2000) er det mange indikasjoner på at det har vært en glidende overgang fra en reinnomadisk tilværelse til fast bosetting. Reinen fortsatte å spille en viktig rolle i livberginga også for de som hadde fått en mer permanent bopel innenfor de gamle reinbeitelandene. Etter hvert fikk mange seg «papir» på en lokalitet og «ryddet» seg i en viss forstand boplasser, blant annet på Darfegoahlatnja (Storlemmen) i Krokmyrdal (Astafjord), på Loabákáidi (Lavangseidet) og i Sáttiidvuopmi (Sandemark) i Trondenes, i markene overfor Bogen–Evenes, Duorga , i traktene overfor Herjjak (Herjangen), Gáldovuotna (Kjeldbottenmark) og i Bálakáidi (Ballangsmark) i Ofoten. Felles for mange av de nye boplassene som ble etablert «oppe i marka», var at de ble lokalisert i områder som lå sentralt til i forhold til de gamle flyttveiene, noe som gjorde dem godt egnet til å kombinere reindrift og enkel åkerbruk med fiske og fangst.

 Den tredje og siste fase av den samisk bosettingen i området foregår i tiden etter 1820. Man får nå en fast bosetting i større målestokk. Den første generasjonen som er født i markebygdene, etablerer seg med egne bruk, og de som kommer senere, etablerer seg blant dem. Karakteristisk for dem som kommer, er at den eldste generasjonen fortsetter med reindrift, mens de yngre blir bofaste i «norsk» forstand – med prioritet på jordbruk. Det er fortsatt god plass i markebygdene. Tidligere brukte gårder blir tatt opp igjen, og spesielt i Sandemark fantes det ledige områder å slå seg ned på.

Fra og med 1865 til rundt 1900 finner det sted en konsolidering av den samiske bosettingen. Ved folketellingen i 1865 var det åtte tellekretser på Skånlandshalvøya, som lå i deler av Ofoten, Trondenes og Ibestad prestegjeld. I Evenes var det fire kretser med til sammen 54 samiske gårder/hushold, mens det i Trondenes var to skoledistrikt med til sammen 13 samiske gårder/hushold

 

1865 1875 1900
Evenes-samer 343 148 203
"Blandet" 25
Trondenes-samer 139 339 686
"Blandet" 3 20 13
Ibestad-samer 189 166 153
"Blandet" 76 79
Sum samer 671 654 1042
Sum "blandet" 3 121 92
Norsk befolkning 14692 17296 30656

 

 

 

 

 

 

 

Utover 1900-tallet begynte imidlertid folkeøkningen å føre til problemer, og følgene av den generelle minoritetspolitikken begynte å merkes i bygdene. De samiske gårdene, som tidligere ble karakterisert av en vellykka tilpasning, var nå blitt for små til å kunne fø den stadig økende befolkningen. I tillegg gjorde de stadig voksende negative fordommene overfor samene fra den norske befolkningen det vanskelig for samene å få inntekter utenom gårdsbruket. Dette førte til en økonomisk krise/marginalisering for den samiske befolkningen i området.

(Kilde: NOU 2007:14,

Vi skal se litt på utviklingen i de ulike gårdene i Skånlands markebygd.

Del denne siden:
Del p Facebook Del p Twitter Del p LinkedIn Del p Google+

Skånland kommune

evenskjer303

Kommunevåpenet som er utformet av Arvid Sveen (godkjent 1988) har en svart navar mot en gul bakgrunn; illustrerer båtbygging.

Skulpturlandskap Nordland

evenskjer304

Skånland er den eneste kommunen i Troms som er med på Skulpturlandskap Nordland.

Skulpturen Syv magiske punkter ligger på en liten halvøy i Brattebergan,vendt mot stedet hvor midnattssolen kan sees full av magisk strålekraft i løpet av sommermånedene. Sirkelen som gir skulpturen dens ytre form er som en gjenspeiling eller skygge av selve solskiven. Mens den ytre sirkelen forteller om solen, minner de intrikate mønstrene inni sirkelen f.eks. om naturformene i landskapet rundt. De forteller også noe om hvordan symboler har sin opprinnelse i naturens former. Den scenen som oppstår får et rituelt aspekt.
Skulpturen er også preget av det glødende røde jernet, og hvordan det hele forandrer seg med årstidene.

Kunstner er den finske kunstneren Martti Aihas


Webløsning ©2011-2016 av Web Norge