NIPEN,
Hoanttas. (G.nr. 14.)
Arkeologen Oddmund Andersen har påvist bosetning i Nipen helt tilbake i middelalderen, og kanskje enda tidligere. Dette kan en lese om i Årbok for Skånland 2014.
Tidlig på 1800-tallet kom det ei ny bosetning i Nipen.
I dalsenkningen sørvest for Nipfjellet, ved de to små tjernene, Froskevatnet og Ternen, slo to svenske reinsamer seg ned med sine familier i 1815. Rydningsplassene ble fra først av kalt Steinslandsmark, men lå på begge sider av utmarksskjellet mellom gårdene søndre Steinsland og lille Skånland.
Matrikkelkommisjonen av 1820 var på befaring i Steinslandsmark, men kom til at plassene da var for lite ryddet til å bli skyldsatt. 15. september 1832 utstedte prost Kildal, som representant for gården Lille Skånland, husmannsseddel til oppsitteren på den ene plassen, mens den andre, som da lå Øde, i mange år ble høstet fra søndre Steinsland.
Markegården ble skyldsatt 19. juli 1855 og fikk sine grenser avstukket. Det bodde da 3 familier her inne som til sammen fødde 3 hester, 13 kyr, 7 ungfe og ca. 70 småfe, og skylda ble satt til 1 ort 8 sk., senere revidert til 21 sk. (0,76 skyldmark). Det offisielle samlingsnavnet på plassene ble fra nå av Nipen, etter fjellet ovenfor. Under forretningen ble det for første gang ytret tvil om eiendomsretten til Nipen. og i 1873 la Staten beslag på hele markegården og utstedte nye bygselbrev til oppsitterne. Nipen ble dermed gjort til selvstendig matrikkelgård. og brukerne kjøpte senere sin jord ved kongeskjøter.
Nipen hadde 1926 i alt 5 bruk.
Fra Nipen. Ukjent fotograf.
1) Gunnar Johnsen (f. ca. 1763, d. 1831) og Lars Gunnersen (f. 1789, d. 1859) var far og sønn som kom over til Norge med sine reinflokker fra Jukkasjärvi i svensk Lappmark. Tallet på rein steg voldsomt i Nord-Sverige i tiden omkr. 1800. Det ble etter hvert en kamp om reinbeitene, og mange søkte over på norsk side i sommertiden. Gunnar og Lars streifet flere somre omkring i Ofoten og på Lavangseidet inntil de i 1815 tok fast vinteropphold i Norge og bosatte seg i Nipen.
Gunnar bygde sine gammer under Nipfjellet på det stedet som senere ble kalt Gunnarheim, men levde i telt om sommeren og fulgte reinen. Gunnar eide mange reinsdyr. Tradisjonen forteller at når han skulle telle flokken om høsten, samlet han den på isen på et bestemt lite vatn. Dersom reinen dekket hele isflaten, hadde han alle dyra i behold, men var det noen åpne flekker, betydde det at noen var kommet bort. Ulven var plagsom i denne tiden og kom streifende i flokker, mens bjørnen var mer stasjonær. I Karigjerdåsen i Nord-Steinslandsmarka hadde Gunnar og sønnen bjørnegrav. Bjørnen er glad i tjære, og med det lokka de den i fellen. Over graven la de 12 store stokker --- det måtte være 12 — og dekket det hele til med ris og kvist.
Gunnars kone, Elen Rasmusdtr., døde 1819, 70 år gammel. Hans to barn med henne, Lars og Elen, var da voksne. I 1822 giftet han seg på nytt i Evenes kirke med den 18 år yngre Karen Pedersdtr. (f. 1784, d. 1836) fra Lavangseidet, og fikk en datter med henne som han også kalte Elen. Mens Gunnar streifet om med reinen, tok kona seg av rydningsplassen. Da han døde 1831, eide boet hest, 3 kyr, 3 ungfe, 5 sauer og 4 geiter. Arven etter ham var 52 spd., men all reinen har neppe vært oppgitt i skiftet. Da også Karen døde 1836, ble plassen i mange år liggende øde og ble høstet fra søndre Steinsland.
Sønnen, Lars Gunnersen, bosatte seg nedenfor Froskevatnet, på Lille Skånlands grunn samtidig med faren, men fikk festebrev først 1832. Han var g. 1812 med Maren Johnsdtr. (f. 1782, d. 1869) fra Pålhaugen i Evenesmark og hadde 3 sønner og 2 døtre. Lars var reinsame som faren, men hadde husdyr ved siden av. Etter tradisjonen eide han 400 reinsdyr som han hver høst flyttet over til Jukkasjäirvi og overlot dem til svenske samer. I mai hentet han dem selv i Sverige og gjette dem om sommeren, dels på fastlandet, men mest på Hinnøya.
Reinsdyrflokken skrumpet etter hvert inn i hans tid, vesentlig på grunn av rovdyrplagen, enda Lars var kjent som en dyktig bjørneskytter. Jordbruket fikk derfor større betydning. Han sådde litt korn. dyrket poteter. men særlig neper, som han sådde der reingjerdene hadde stått. Reinen hadde der tråkket opp og gjødslet jorda. Tre av hans barn ble boende i Nipen.
Bruksnummer 1, Nipen. 2) Henrik Larsen (f. 1822) overtok storparten av farens plass, og fikk kongeskjøte på eiendommen 26. aug 1881 for 240 kroner. Han eide en del rein, men levde vesentlig av gårdsbruket og drev dessuten fiske. I 1865 oppgir han å fø hest, 6 storfe. 16 sauer og 4 geiter. Jakt på fugl, rev og hare spilte også en rolle i den daglige husholdning, men framfor alt har Henrik og hans bror Lars skaffet seg berømmelse i bygda som bjørnejegere. En tradisjon med krav på pålitelighet påstår at brødrene har nedlagt over 50 bjørner med sine primitive våpen, og utallige er de bjørnehistorier som ennå verserer om dem. De fikk som oftest en frivillig «bjørneskatt» av bøndene i det distriktet hvor bjørnen var felt. Som en belønning for sine jaktbragder, fikk Henrik og Lars hvert sitt remingtongevær i foræring av kong Oscar II. Henrik var g. 1845 med Maren Larsdtr. (f. 1824) fra Myrnes, og etter hennes død med Pernille Henriksdtr. (f. 1827) fra Tjuvskjær i Gratangen. Sønn og svigersønn delte bruket 1. okt 1884 (bnr 1 og 2). 3) Henrik Henriksen (f. 1853) ble eier av 2/3 av hovedbrukets skyld. Det var nå slutt med reinsdriften. og Henrik levde av gårdsbruk og forskjellig betalt arbeid. Han var først g. m. Karen Andersdtr. av slekten Inga. Hun kom fra Jukkasjärvi til Øyvatn sammen med faren. Da hun døde, giftet han seg på nytt med Anne Pernille Kristiansdtr. (f. 1871) fra Rødbergmark og hadde mange barn. Svigersønn, Peder Ekrem (f. 1895) fra Fjellkroken i Nipen, kjøpte bruket 1930, men etter tvangsauksjon gikk eiendommen 1938 over til kommunen. Peder har senere kjøpt tilbake halvparten (bnr. 7, Nergård), mens bnr. 1 har vært drevet av hans svoger. 4) Thomas Henriksen (f. 1896). Hans enke, Inga Mathisen fra Tømmervik i Tysfjord satt med jorda i lang tid.
Bnr. 2, N y g å r d. 1) Ole Johan Nilsen (f. 1846) fra Fjellkroken i Evenesmark, ble g. m. Henrik Larsens datter, Elen (f. 1851) og kjøpte 1/3 av svigerfarens jord. Han ble dessuten senere eier av halve bruket Fjellkrok og drev disse eiendommene sammen. Ole drev gårdsbruk og arbeidet på forskjellige anlegg. Sønn, 2) Henrik O. Olsen (f. 1882), ble eierav Nygård fra 20. okt 1908; g. I) m. Anne Susanne Johnsdtr. (f. 1882) fra Fjellaksla i Evenesmark, .g. II) m. Anna Thomasdtr. (f. 1894) fra Husjord.
Bnr. 3, Nipen. 1) Lars Larsen (f. 1813) var den eldste av Lars Gunnersens sønner. Han bosatte seg mellom farens og bestefarens plasser og fikk litt jord fra begge. Lars levde av fiske, gårdsbruk og jakt. Hans innsats som bjørnejeger er omtalt ovenfor. Han var g. m. Ragnhild Henriksdtr. (f. 1809) fra Planterhaug. På sine gamle dager ble han selveier (kongeskjøte dat. 4. des 1891), men to av sønnene hadde da forlengst overtatt. De skylddelte eiendommen 10. okt 1893 (bnr. 3 og 5). Nesteldste sønn, 2) Jonas N. Larsen (f. 1841), ble boende på farens tomter. Han var ugift og drev jorda i lag med 3 av sine søstre. En brorsønn, 3) Joseas Olai Larsen (f. 1873) fra Einejord på Reinåsen, fikk overta bruket 23. apr 1906 for 350 kroner, og Jonas tok kår hos ham. Joseas ble g. m. sitt søskenbarn, Ane Henriksdtr. (f. 1882) fra bnr. 5. Deres sønn; 4) Lars Larsen (f. 1911), ble eier fra 1950.
Bnrr. 5, Gunnarheim. 1) Henrik Gunnar Larsen (f. 1839) overtok den andre halvpart av farsbruket. Han var først g. m. en svensk samepike, Helene Nilsdtr. (f. 1838), og etter hennes død med Susanna Andersdtr. (f. 1839), som også var reinsame fra Jukkasjärvi og kom over til Norge med rein. Sønn, 2) Nils Olai Henriksen (f. 1877), kjøpte bruket 24. jan 1905. Han hadde en eneste datter med sin kone, Anna Johnsdtr. (f. 1878) fra Øyvatn. men hun døde som barn. Pleiesønn, 3) Ole Johansen (f. 1916), overtok derfor fra 1947.
Bnr. 4, Fjellkroken. 1) Erik Rasmus Pedersen (f. 1815) ble g. m. Lars Gunnersens yngste datter, Maren Johanna (f. 1825). Erik var opprinnelig fra Fjellkroken i Evenesmark, bodde først 5 år i Øyvatn, og var enkemann da han i 1849 kom til Nipen og flyttet inn i Lars Gunnersens gamme. Han overtok jorda etter konas bestefar, Gunnar. Den hadde da i 13 år vært høstet fra Søndre Steinsland. Ved skyldsetningen 1855 ba han om at plassen måtte bli kalt Fjellkroken etter hans fødested. Erik var reinsame og jordbruker som de andre i Nipen. Enken fikk kongeskjøte på plassen 28. sept 1888 for 250 kroner, men ingen av Eriks barn ble boende der. Halvparten av jorda, bnr. 4, ble kjøpt av Ole Nilsen på bnr. 2 og ble drevet derfra. Resten (bnr. 6, Fjellkroken vestre) ble solgt til sønnesønn, 2) Ekrem Joel Johnsen (f. 1871) fra Råndal i Evenes (nå Ballangen), og hans kone. Maren Susanna Pedersdtr. (f. 1858) fra Gratangen. Ekrem drev bruket en god menneskealder og overdro det 1942 til sin dattersønn, 3) Evald Heitmann (f. 1922). Han døde ved et ulykkestilfelle 1949, og enken, Rebekka Johnsen fra Grovfjorden, giftet seg på nytt med Arne Olsen Nipen.
(Kilde: Trygve Lysaker: Trondenes bygdebok, Gårdshistorie for Skånland herred)
