En lørdag i adventen i 1748 rodde to unggutter fra Kleiven til Breivik ved Harstad for å handle for mora, en fattig enke. De var samer, og det hadde nok betydning for utfallet av denne skjebnesvangre turen. De hadde kjøpt kjøtt og andre varer, men det som ble avgjørende for denne historien, var brennevinet de hadde med seg. Hjemme i Kleiven, på en plass som heter Finngamman, satt den gamle enka og ventet på sønnene sine. De kom aldri tilbake. Finngamman var der Trygve Torgersen bodde. Finngamman er nevnt i ft. 1865. Gården het senere Meland. Idag er det et nytt boligfelt i dette området, Melandfeltet nederst i Dyrvikhøgda.

Været var elendig, med kraftig vind og tett snøfokk. Det led godt utpå ettermiddagen og det hadde begynt å mørkne da Mikkel og Peder Larsen kom fram til Gressholmen. Ved høyvann kunne man ro igjennom her, men ved fjære sjø strakte det seg en sandbanke mellom holmen og fastlandet. I stedet for å ro rundt øya, pleide de fleste å trekke båten over sandvalen for å spare tid (se bildet). Dette hadde også de to brødrene tenkt seg da de la båten til land. Framme i skottet lå julebrennevinet, litt røkt sauekjøtt, tobakk og en krukke sirup. Dyrebare ting for en fattig familie.

Like i nærheten lå Brokvik, husmannsplass under Store Fauskevåg. Her bodde ekteparet Steffen Olssen og Berit Hansdatter. De to var godt oppe i årene, Steffen var 76, og kona rundt de 70; hun visste ikke så nøye. Datteren Ane på 25 bodde fortsatt hjemme hos foreldrene. Denne lørdagen hadde Steffen som vanlig rodd ut om morgenen for å fiske. På grunn av det dårlige været hadde han gått tidlig til land, og nå hadde de fyrt opp på grua og fått over gryta. Berit var i full sving med å forberede kveldsmaten. Båten var trukket på land og Steffen og Ane skulle bare ordne noen småting før de kom seg i hus. I slikt grisevær var det best å være innendørs.

Men andre var likevel ute og fór denne vinterkvelden; folk på disse kanter er ikke nøyeregnende når det gjelder vær og vind. En skikkelse kommer ut av snødrevet og tussmørket, og Steffen drar kjensel på Iver Hanssen, en av leilendingene på Store Fauskevåg. De to hilser, og Iver spør om de kan hjelpe ham å trekke båten over valen. Siden Steffen bodde så nær, var det vanlig at sjøfarende kom hit når de måtte ha hjelp til slikt. Og som seg hør og bør var husmannen i Brokvika hjelpsom og velvillig når noen trengte en håndsrekning.

 

Gressholman

 

Steffen roper til Ane at hun får bli med hun også. Det frister ikke særlig i dette været, men hun blir nå med, etter at moren har nødet henne. Hun måtte jo tenke på at faren var gammel og orket ikke så mye lenger! Steffen tar med seg en stokk på tykkelse med et økseskaft. Den vil han legge på bakken og rulle båten på, slik han pleier. Så rusler de i vei nedover, Iver og Steffen først, med Ane litt etter. Steffen var både gudfryktig og slett ingen «uopplyst Kristen», noe sognepresten selv kunne bevitne. Han kunne til og med lese; ja husmenn kunne det på denne tiden. Nå irettesetter han Iver, han skulle ikke ro fiske så sent på «en hellig Aften», det sømte seg ikke. Iver unnskylder seg med at han ikke hadde rukket i land, mens han fisket mistet han sikten i det dårlige været.

Når de nærmer seg sjøen forteller Iver at det ligger en annen båt der også, med to «Finner» i.

«Men, hvorfor fik du icke dem til Hielp?» spør Steffen forundret.

«Det har sin grunn forklarer Iver lurt, «de haver noget i Baaden».

«Hvad vil du med det,» undrer den andre mistenksomt, og Iver forsikrer at dette skal de dele broderlig: «Du skal have lige saa godt deraf som jeg.»

Snart er de framme på valen, hvor de to guttene fra Kleiven har dratt båten halvveis opp på land. Oppi sitter Mikkel med fargeglad samedrakt, mens broren står på land ved siden av. Iver har vært og snakket med dem på forhånd, det er derfor han vet hva de har med seg. Nå venter de to på hjelp til å trekke båten, slik Iver hadde lovet dem.

Men det er ikke båthjelp Iver har i tankene. Frekk og freidig går han rett bort til båten og famler rundt i skottet. Her finner han brennevinsflasken, trekker ut korken, skåler mot Steffen og tar en dugelig støyt. Deretter rekker han flasken til Steffen, som tar imot og setter den for munnen. De to guttene gir de blaffen i. Hvem bryr seg vel om et par sameunger? Men dette finner ikke Mikkel og Peder seg i. Her har de rodd langveis og handlet for morens fattige få spareskillinger, og nå står disse frekkasene og drikker opp juledrammen!

I båten reiser Mikkel seg, griper den løse tofta og slår etter Steffen. Denne klarer halvveis å parere med kjeppen han bærer på, men kjeppen knekker og slaget treffer ham i armen. Samtidig gyver Peder på ham og river til seg brennevinsflasken. Med restene av kjeppen denger Steffen løs på Mikkel mens han skriker i raseri at nå «skulle det fare en Ulykke i ham!» Mens Iver og Peder slåss om brennevinsflasken hopper Mikkel ut av båten og går til angrep på de to mennene. Også Ane kaster seg inn i kampen. Nå blir det fullt kaos på stranda, med fem personer som slår, sliter og drar i hverandre og skriker og banner på norsk og samisk.

De to guttene har ingen sjanse mot overmakten. Mikkel flyr på Iver, men her hjelper det lite om han er aldri så hissig og sint. Iver, midt i førtiårene, er mye større og sterkere og slenger ham i bakken uten problemer. Det er nå situasjonen brått endrer seg, fra tyveri og trakassering til drap. Mens han holder den sparkende og sprellende gutten nede, får han fram tollekniven og stikker ham i halsen. «Aa, Gøye, Gøye!» kommer det fra Mikkel, hans siste ord. I mens er Peder i full kamp med Ane og Steffen. Han ser hva som har skjedd med broren, og hamrer løs på motstanderne i fortvilelse. Men Iver griper en åre og slår ham kraftig i tinningen, så han synker sammen på stranda.

Nå ser det ut som kampen er avgjort og de tre kan dele sitt magre bytte. Men Peder er bare svimeslått. Mens de tre drikker brennevin og samler sammen ty­vegodset, kommer han seg på bena og flykter bortetter sandvalen. Både Ane og Iver setter etter ham. Ane er raskest og oppe på svaberget på fastlandet tar hun gutten igjen. Hun griper ham i nakken og slenger ham over ende. Peder rekker hånda bakover og greier å lugge henne. Men nå er Iver der også og gir ham på nytt noen kraftige slag i hodet. Nå er stakkaren helt fortumlet, og Ane rykker ham bakover og kveler ham med hans eget skjerf.

Mikkels sameklær blir delt mellom de tre morderne. Iver tar kofta og skjorta, Steffen får lua, mens Ane må nøye seg med brystduken, som for øvrig er full av blod. Det avkledte liket graver de ned i sanden inne ved land. Peder lar de ligge der han er. Båten skyver de ut på sjøen før de går opp til Steffen og deler kjøttet og brennevinet. Iver tar det meste. På sitt vis hadde han vel også gjort seg mest fortjent til det. For sikkerhets skyld truer han de andre: «Djevelen skal regere og be­sette Jer, hvis I ikke tier stille med mig, skal jeg dræbe Jer alle tre!»

Steffens kone Berit fikk aldri noen fullgod forklaring på hva som hadde foregått nede ved sjøen. Hun så jo at de delte kjøtt og brennevin, men ble fortalt at dette hadde de hentet oppe på gården. Men da ryktene om mordet begynte å gå på bygda, merket hun ofte, både natt og dag, at mannen «sukket og græd» og var ute av seg. Når hun spurte hva som var i veien, fikk hun aldri noe svar. Datteren derimot, fortalte moren at det hadde skjedd mord nede i valen den kvelden. Men heller ikke hun ville gå nærmere inn på det.

Da Peder ble funnet død på berget nede ved sjøen, var det naturlig at Steffen fikk mistanke mot seg, som nærmeste nabo. Dessuten ble Ane sett med skjerfet til Mikkel, og noen ubetenksomme ord lot hun også falle. Blant samene i området kom sinnene i kok. Her hadde noen begått overgrep mot to av deres egne, men ingen ble stilt til ansvar. En dag Steffen dro ut for å fiske, ble han passet opp av tre samer. Dette var i slutten av april, åtte dager før bededag. De rodde opp til båten hans og ropte at de visste det var han som hadde tatt livet av de to guttene. Peder hadde de jo funnet, men nå ville de ha liket av Mikkel også. Sørget han ikke for det, skulle de drepe ham. For å understreke at de mente alvor, tok de fram et gevær og siktet på ham. Gamlingen ble livredd og dro sporenstreks til Iver oppe på Fauskevåg. Da han fortalte hva som hadde skjedd, ble også Iver betenkt. Kanskje var det best å la dem få liket, og håpe at de roet seg? Tidlig en morgen dro de to ned til valen og gravde opp den døde. Sammen med klærne hans la de ham på berget der Peder tidligere ble funnet.

Da også Mikkel var funnet, ble han og Peder gravlagt fjerde søndag etter påske. Nå var det ingen tvil om at det hadde skjedd en forbrytelse, og nå våknet også myndighetene. På sommertinget på gården Sørvik ble det den 7. juli 1749 foretatt rettslig avhør av de tre morderne og Steffens kone. Drapsmennene tilsto og sannheten kom for en dag. Guttene ble drept fordi de tre «ikke fikk drikke saa meget av Brændevinflasken som de vilde». De to fra Brokvik forsøkte først så godt de kunne å legge skylda på Iver: Det var Iver som var pådriver og gjerningsmann, mens de to andre nærmest hadde vært hjelpeløse tilskuere. Dessuten hadde Iver truet dem på livet dersom de fortalte noen om det som hadde skjedd. Ane påsto at Iver også hadde drept Peder, men måtte snart innrømme hvordan det gikk til; det var hun som kvalte ham.

At Iver var hovedmannen, er det liten tvil om. Det var han som tok initiativet og førte an. Men når Iver først hadde startet, fikk han villig følge av de andre. Slik så retten det også; det var tre jevngode gjerningsmenn bak denne forbrytelsen.

Ble de to guttene drept fordi de var samer  Det kan vi ikke vite sikkert, men foranledningen tyder på det. Når de tre voksne tok seg til rette som de gjorde, når de uten videre forsynte seg på en slik måte av varene deres, så kan nok dette sees i sammenheng med at de to var samer. Slikt skjer bare når eierne ikke kan hindre det, og når man heller ikke bryr seg om dem. To samegutter var nok lite å ta hensyn til.

De ble oppfattet som fritt vilt, trolig på en annen måte enn to norske gutter ville blitt. Motsetningene mellom samer og bofaste nordmenn var til dels skarpe, og det er mot en slik bakgrunn vi må se det som skjedde. Ugjerningen har åpenbare etniske overtoner, dette var ikke bare drap, men rasistiske drap.

Men om drapsmennene regnet det som mindre alvorlig å forgripe seg på samer enn på andre nordmenn, så fikk de i alle fall erfare noe annet i den påfølgende rettssaken. I reaksjonen fra myndigheter og domstol var det så visst ingen formildende omstendighet at ofrene tilhørte en annen befolkningsgruppe. Dommen, i all sin gru, representerte i det minste likhet for en lov som ble praktisert med ubønnhørlig konsekvens.

Dommen falt den 22. august 1749. Alle tre fikk dødsstraff. I en sak som dette var det vanskelig å se noen formildende omstendigheter, selv ikke forsvare­ren var i stand til å peke på noe som kunne bli de tiltalte til hjelp. I tillegg til å miste hodet skulle de tre knipes med glødende jerntang, først på drapsstedet, deretter på veien til retterstedet, og så en tredje gang når de var framme. Før hodet falt skulle høyre hånd hogges av dem. Til slutt skulle «Nattmanden» sette hender og hoder på stake og legge kroppene på steile.

Dommen ble opprettholdt i høyere rett, og sommeren 1750 ble de tre morderne «rettet» på Steglholmen sør for Gressholmen. Julebrennevinet fra Breivik hadde kostet fem menneskeliv.

Fra boka"I hine hårde dage" av Nils Johan Stoa

Justisprotokoll for Senja 1741 - 1751, s. 158-164

Kirkebok for Trondenes 1744-1777, s. 40.