header

kat39990aSteinsland på 1950-tallet med fergekaia til venstre.

Steinsland ligger på fastlandssiden av Tjeldsundet. Den smale sundstrekningen her, før leia vider seg ut i Vågsfjorden nordenfor, har etter gården fått navnet Steinslandsstrømmen.

Tjeldsundferga var den første regelmessige skyssforbindelsen over Steinslandsstraumen i Tjeldsundet. Den startet i 1911 da Ole Arntsen på Steinsland etablerte båtforbindelse mellom Steinsland og Lilleng og Leikvik på Hinnøya.

I 1930 ble det etablert et bilfergeselskap, og båten «Prillarguri» fra Harstad ble innkjøpt og omdøpt til «Tjeldsundfergen I». Denne ferga var i drift til 1938, og etter den kom «Tjeldsundfergen II» og «Tjeldsundfergen III». Fergekaiene på Lilleng og Steinsland ble bygd i 1937-1938 og modernisert på 1950-tallet. Disse fergekaiene, noen hundre meter sør for Tjeldsundbrua, eksisterer fremdeles og er foreslått vernet i Nasjonal verneplan for veger, bruer og vegrelaterte kulturminner.

22. oktober 1967 ble fergeforbindelsen over Tjeldsundet nedlagt da Tjeldsundbrua stod ferdig

Grensen mot nabogården Kvitnes i nord begynner ved sjøen mellom søndre og nordre Oldervik og går i sørøstlig retning like til Niptua på høyeste Nipfjellet. Sørgrensen er beskrevet under Lille-Skånland.

I middelalderen lå to atskilte gårder innenfor dette området, Steinsland og Stufrar (fl. av g.no. stå& m -- stump, stubbe). Stufrar, som var den sørligste av de to, omtales flere ganger på 1300-tallet i Trondeneskirkens jordebøker og hadde da en skyld på 3 spann smør, men mye tyder på at Svartedauen la gården øde. Ved slutten av 1500- tallet er den i alle fall gården gått opp i Steinsland.

Et dyrket område langs sjøen et stykke sør for Steinsland bærer ennå navnet Stauran, og i en hustuft her omlag 10 m over havet, er det gjort en rekke funn som forteller mangt om livet på middelaldergården Stufrar. Omkring et ildsted, sammen med husdyrbein og skjell, lå en mengde rester av innbo og redskaper, bl. a. 3 vevsteiner av kleber med hull i, rester av en linhekle, et håndsnellhjul av skifer. skår av en klebersteins gryte, 3 nøkler av jern og bronse, 2 beinkammer, en jernskje, ildstål, beslag og hengsel til kiste, 4 eneggede jernkniver, sauesaks, jerngaffel, lauvkniv av jern. 2 remspenner av jern og bronse og en søkkestein.

Den egentlige Steinlandsgården nordenfor var langt større enn Stufrar og lå bedre til både for fiske og gårdsbruk.

Da Steinsland første gang omtales i en skriftlig kilde omkr. 1350, hadde gården flere bruk og ser ut til å ha vært i hevd i lange tider. Således forekommer allerede her betegnelsen «Nordræ Steinslandh».

Svartedauen i 1349 gjorde rik høst også på Steinsland. Bruk måtte slås sammen, og kirken som gårdens eier, måtte redusere skylda voldsomt for å få jorda bygslet bort. Da Steinsland på nytt opptrer i kildene 1567, hadde gården to leilendinger, men deres andel i skylda svarer ikke helt til den senere skyldfordelingen mellom nordre og søndre Steinsland. Først i 1664 ble Steinsland delt i to parter med lik skyld, og disse partene utviklet seg fra nå av som to helt uavhengige fellesskap. Når matrikkelkommisjonen i 1820 delte Steinsland i to selvstendige matrikkelgårder, tok de dermed bare konsekvensen av gammel hevdvunnen praksis.

Nordre Steinsland omfatter all inn- og utmark nordenfor en grenselinje (oppgått 22/10 1846) som begynner i et berg ved sjøen, kalt Skjellnakken, og går i retning ø.s.ø. til en stein på Øverlandsbakken, dreier så s.s.v. til Ankesteinen og fortsetter derfra i den opprinnelige kurs over Glatthammarberget til varde på Lysvassåsen. Derfra til Stor-Nipen er kursen Øst.

Nordre Steinsland var ett bruk til omkr. 1760. Da ble gården delt i 3 parter med lik skyld, men alle herligheter ble ennå i lang tid utnyttet i fellesskap av brukerne. Det første steg i retning av en individuell gårdsdrift ble tatt da en minnelig utskiftning av inn- og utmark ble avholdt 11/10 1847. Enkelte av oppsitterne var nettopp i denne tiden blitt selveiere og ønsket å få sin jordepart utskiftet. Tallet på brukere var nå 5, hvorav 4 satt med 1/6 og den femte med 1/3 av gårdens skyld. Den eldre tredelingen ble imidlertid lagt til grunn ved utskiftningen, som foregikk på den måten at hver enkelt åker og eng ble delt i 3 like parter. Således ble de to Sjøåkrene, Øverlandsbakkåkeren, Halvtønneåkeren, Hesjåkeren, Elvåkeren og Stueåkeren alle delt i tre og fordelt ved loddkasting. Engslåttene: Sjåteigen, Lerangen, nordre Sletta, Storhaugen, Øversletta, Nordjorda, Nordøverland et og Fagerlia, ble oppdelt på liknende måte. I alt ble 45 åker- og engteiger avmerket. Dessuten ble gårdsgrunn og sjøgrunn teigdelt. Skogen ble først avgrenset i tre områder: Småskogteigene ved hjemmemarka, Mellomteigene fra Småskoghøgda til Lakshøgda og Fjellteigene fra Lakshøgda og innover til Vassbrua. Disse områder ble så alle skiftet i 3 teiger og fordelt ved loddkast. Bare en av oppsitterne fikk etter denne forretning sin jord og skog for seg. De øvrige 4 måtte bruke teigene to og to sammen. Dessuten var den innviklede teigblandingen upraktisk.

En offentlig utskiftning sl. 6/8 1868 gjorde en ende på hopehavet i innmarka. Et areal på 281 mål ble nå merket av som innmark og fordelt. Tre av oppsitterne fikk sin jord i en samlet teig og flyttet ut fra den gamle felles gårdsgrunn. De to øvrige fikk henholdsvis 2 og 3 atskilte innmarksteiger, men slapp til gjengjeld å flytte. Alle oppsitterne skulle ha rett til å oppføre kverner i Gårdselva. Omkr. 1850 var det i alt 3 møller i drift langs denne elva, en sto på Mølnhågen, en ved Munkholmen og en nede ved Skjåneset, men i tiden fram mot 1890 forfalt de alle sammen.

Det har vært lite bruksdeling på Nordre Steinsland. etter den offentlige utskiftning. Gården hadde i 1926 i alt 7 bruk. Et nyrydningsområde ble tatt inn i innmarka og utskiftet 1930.

Søndre Steinsland omfatter området sønnenfor det skjellet som er beskrevet ovenfor, like til grensen mot Lilleskånland. Stauran går dermed inn i denne eiendommen.

Gården ble i 1710 første gang delt i to like bruk. På slutten av 1700-tallet avga de to brukene skyld til et tredje bruk, og søndre Steinsland fikk på det viset den samme tredelingen som Nordgården.

En minnelig utskiftning av presis samme type som er omtalt ovenfor, ble avholdt på s. Steinsland 15/10 1847. Flåttåkeren, Breiåkeren, Stabbursåkeren, Bakkåkeren, Grytingen, Overlandsåkeren, Haugåkeren, Greipåkeren, Jensåkeren, Julåkeren, Skogåkeren, Vargeslettåkeren og Slåttåkeren, foruten engene på Hesjevollen, Breivollen, Vargesletta, Langmyra og i Ruggevika og Stauran ble hver for seg delt i 3 og kastet lodd om. Skogen på søndre Steinsland ble først delt i 2: Småstaurteigene fra hjemmejorda til Jarelva, og Storskogen fra elva og innover. Dernest ble hvert av områdene teigdelt.

Det var ennå bare 3 brukere på søndre Steinsland da denne utskiftningen ble avholdt, så alle fikk beholde sine teiger for seg, men likevel var ordningen langt fra tilfredsstillende og ble avløst av en offentlig utskiftning  5/6 1874. 406 mål ble avmerket som innmark ved denne forretningen, men derav var 108 mål udyrkbart. For å unngå utflytning ble i alt 7 teiger avmerket. Bare uthusene til en av de tre brukerne måtte dermed flyttes fra Gammelgården.

Nausttomtene i Ruggevika, Ruggevikneset, hvor Tjeldsundfergen la til, og Bergneset ble utskiftet ved en særskilt forretning som  21/11 1895. Dessuten er store nydyrkningsområder tatt inn i innmarka ved forretninger  31/5 1905 og 22/10 1.917.

Søndre Steinsland hadde 1926 i alt 7 brukere. Enkelte av disse har flyttet ut, bl. a. har en bosatt seg i Stauran, men ennå lå husene tett på og omkring den gamle gårdsgrunnen.

EIERE: Steinsland og «Stufrar» (Stauran) ble allerede tidlig i middelalderen gitt som gave til Trondenes kirke. Således kjenner vi til at «Matmoodher og Sunniva husfrøya» på Stufrar skjenket hele sin gård til kirken mens sira Gudmund Petersøn var prest på Trondenes (omkr. 1350), og Ingemund bonde ga 4 1/2 spanns skyld i Steinsland mens sira Ivar Frugge betjente kirken. De øvrige delene av gården hadde tidligere kommet i kirkens eie.

Brødrene John og Einer Torkildsen var kirkens leilendinger på Steinsland 1567. En Torkild Johnsen omtales samtidig på gården og var antakelig far til brødrene og bruker før dem.

DE FØRSTE BRUKERE PÅ NORDRE STEINSLAND

Torkild Edissen bygslet denne parten ca. 1617; død i 1650-åra. Etter navnet å dømme var han av gammel slekt på gården. I 1664 overtok Lars Kristensen (f. ca. 1614, d. 1688) eiendommen som leilending. Lars hadde tidligere drevet handel, fikk borgerskap i Trondhjem og hadde i 1660 sitt borgerleie på Steinsland. Det ser ut til at han oppga handelen etter å ha bygslet jord, men ble til gjengjeld bondelensmann i Fauskevåg tinglag etter Jakob Rasmussen Kilbotn, og døde i ombudet 1688. Hans to sønner, Kristen (f. 1660) og Peder Larsen (f. 1663), bygslet gården etter ham, men omkom begge på sjøen 1691. Kristen var nygift, og kona, Gilles Madsdtr., satte livet til sammen med sin mann. Kanskje skjedde ulykken på kirkeveg.

Nils Størkersen (f. 1661, d. 1711), sønn av Størker Larsen på ytre Elgsnes, overtok nå den bygselledige gården. Nils var av de som skapte liv og virksomhet omkring seg. I 1701 kalles han en «nogenlunde holden» mann og hadde da 4 drenger i sin tjeneste. Mye tyder på at Nils har drevet båtbyggeri på Steinsland. I hans bo regnes opp en stor samling av snekkerredskaper, og flere bønder i distriktet hadde «Baadved» liggende på gården. Nils døde 2. juledag 1711, og registreringen av boet etter ham viser en usedvanlig velstand. Han etterlot en stor sølvsamling, bl. a. mye arvesølv, og et rikt innbo for øvrig. Husdyrbestanden var 2 hester, 15 storfe og 42 sauer og geiter med stort og smått. Dessuten ble boet tilkjent erstatning for over­bygning på gården. Arven etter ham var 235 rdlr. Nils hadde vært g. m. Mette Johnsdtr. Blanche fra Straumen ( ?) i Astafjord, men hadde ingen barn. Da han døde, var Mette blind og sengeliggende og avsto straks gården til sin fostersønn, Størker Johansen (f. 1690, d. 1767). Størker har uten tvil vært en slektning av Nils, men har tilsynelatende hatt lite av fosterfarens initiativ og dyktighet. Han levde i fattigdom hele sitt liv, og ble i 1766 stevnet av prost Falster for å ha forsømt sine leilendingsplikter og latt husene på gården forfalle. Størker innrømmet at alderdom og fattigdom hadde ført til at «han ei kan bringe det afsted saa snart som han vilde». Falster påsto utkastelsesdom over ham, men det kom til forlik, etter at Størker hadde lovet å stille en del av eiendommen til prostens rådighet.

I 1709 ble Steinsland postgård, og oppsitterne ble pliktige til å føre posten nordover til Skog i Ibestad og sørover til Rambø i Tjeldsund. I over 50 år var Størker postfører på strekningen Steinsland—Rambø med 1/2 rdlr. i årlig godtgjørelse, foruten visse lettelser i skatten. Han var g. m. Ingeborg Olsdtr. (d. 1731), og hadde 4 barn med henne: Nils f. 1717, Mette f. 1722, Gilles f. 1724 og.Anne f. 1727. En svigersønn overtok 1/3 av gården 1757, men ingen av de andre barna fikk bygsle jord på nordre Steinsland fordi faren hadde forbrutt sin leilendingsrett. Resten av jorda etter Størker ble derfor delt mellom to av prost Falsters

 

BRUKERE PÅ SØNDRE STEINSLAND

Laurits Hansen var bruker 1609—ca. 1635, og etter han Johan Halvorsen, død ca. 1660. Mads Andersen (f. ca. 1625, d. 1669), som fulgte etter Johan, er den første vi vet litt om. Med sin kone, Synnøve Madsdtr., hadde han 4 barn, som alle flyttet ut av bygda og bosatte seg på Åkenes, Grøsnes og Å. Da Mads døde, giftet enken seg igjen med John Johnsen (f. 1642, d. ca. 1721) og hadde flere barn med ham, bl. a. Mads (vanfør). John, Berthe (g. på Årstein) og Ingeborg. John var den siste som drev søndre Steinsland samlet og karakteriseres i 1701 som en velsituert mann. Da Synnøve døde 1708, eide boet en buskap på 2 hester, 11 storfe og 18 sauer og geiter med stort og smått, og i naustet sto både fembøring, åttring og seksring. Enkemannen giftet seg på nytt med en enke fra Våje i Lødingen, Karen Henningsdtr., men avsto 1710 halve gården til sin svigersønn.

Resten brukte John selv til 1720, da Lars Larsen (f. ca. 1692, d. 1758) overtok. Det er uvisst hvor Lars kom fra, og om det var noe slektskap mellom ham og den gamle brukeren. Han ble stamfar for en veldig etterslekt i Sørbygda, og på flere av brukene på søndre Steinsland bor ennå ætlinger etter ham. Lars var en alminnelig velstående fiskerbonde, hadde bøkkerverksted på gården og drev fiske med egen fembøring og åttring. Han driftet etter seien med to seinøter. Den første bekkekverna som er omtalt på Steinsland, var bygd av ham. Den lå antakelig i Jarelva, hvor Sørgården senere pleidde å ha sine møller. Lars var g. m. Ingeborg Olsdtr. (f. 1692, d. 1776) ; barn: Evert, Lars, Ole, John, Maren, Ingeborg og Karen. Etterhvert som barna giftet seg, fikk de store hjemmegaver, og da Lars døde, ble de tre som ennå var ugifte, gitt tilsvarende utlegg. Lars var en av de få leilendingene i samtiden som ved sin død ikke skyldte en skilling i Bergen. Arven etter ham var 112 rdlr. Gamle Lars ovsto 1754 hele bruket til sin sønn, Lars Larsen (f. 1727, d. 1799), mot kår. I over 40 år drev han jorda i temmelig små kår. Hans kone het Sara Thomasdtr. (f. 1725, d. 1800) ; barn: Ingeborg f. 1754, Berthe f. 1756, Mathias f. 1761 og Lars f. 1766.

Allerede Gamle-Lars hadde i hele sin brukertid hatt plikt til å føre posten 4-5 ganger om året, fra Steinsland og nordover til Skog i Ibestad for en årlig godtgjørelse på '/2 rdlr. og visse lettelser i skattene. Sønnen overtok denne plikten, og hans sønn igjen etter ham. I den offisielle postruten var denne sjøstrekningen satt til 1 1/2 mil. I 1777, etterat far og sønn hadde rodd strekningen i over 50 år, førte Lars på tinget bevis for at avstanden var 2 mil, og ba om pålegg i førselslønnen i forhold til det. Hans «lønnsaksjon» førte visstnok ikke til noe resultat. Lars (den mellomste) oppga 2/3 av sin jord 1793 til sønnen Lars.

De øvrige 18 mark beholdt han til sin død. En søstersønn, 7) Ole Hansen (f. 1775, d. 1835), fikk 1801 bygsle denne parten. Da så en part på 18 m., som Oles far før hadde brukt, ble ledig 1806, overtok han også den og brukte der­med 1/3 av søndre Steinsland. Ole var g. m. Maren Margrethe Arntsdtr. (f. 1780) fra Lilleskånland; barn: Ane Johanne f. 1807, Ingeborg Anna f. 1809, Arnt Olai f. 1811, Johanna Rebekka f. 1817, Nils Gram f. 1820 og Sara Mathea f. 1824. Oles enke innløste bruket for 100 spd., og ble selveier 27/1 1847, men overdro det straks til eldste sønn, Arnt Olai Olsen (f. 1811, d. 1851). Han omkom i Lofoten 22/3 1851, og hans yngre bror, Nils Gram Olsen (f. 1820), ble eier 30/8 1851. Nils var fisker og bonde, giftet seg med Maren Olava Kristoffersdtr. (f. 1829) fra HalsebØ og hadde mange barn. Svigersønn, 10) Ole Jensen (f. 1858) fra Håkvik i Ankenes, overtok drifta av hele bruket i 1890-åra, men 10/11 1911 ble eiendommen delt (br. nr. 1 og 7).

B r. n r. 1, Steinsland søndre. På skifte etter gamle Maren Olava sl. 1/10 1912. ble denne halvparten hjemlet til dattersønn, 11) Nils Gram Jensen (f. 1891), sønn av Ole Jensen. Han ble senere. g. m. Karoline Røthe (f. 1890), datter av en husmann i Øya, Gausvik, og etterkommerne sitter ennå med bruket.

B r. n r. 7, Steinsru d.Ole Jensen ble selv eier av den andre halvparten og var g. in. Karoline Nilsdtr. (f. 1858). Ole deltok som anleggsarbeider under byggingen av Ofotbanen og drev for Øvrig gårdsbruk. To sønner, Peder (f. 1897) og Sigurd Jensen (f. 1899), fikk hjemmel 6/5 1916 og delte eiendommen, men Sigurd ble sjømann og statslos og har aldri drevet sin. Peder Jensen brukte hele det opprinnelige Steinsrud og var g. m. Dagny Pettersen, Stor-Skånland.

Lars Larsen (f. 1766, d. 1842), den tredje på bruket med samme navn, overtok storparten av farsjorda 1793. Han var gift 3 ganger: I) m. Mette Marie Arntsdtr. (f. 1770, d. 1804) fra Lilleskånland, II) m. Martha Harbigsdtr. (f. 1779, d. 1823) fra Halsebø og III) m. Ane Rasmusdtr. (f. 1774). nedre Sandstrand, enke etter Søren Jørgensen; barn: Sara Marie f. 1795, Lars f. 1797, Arnt Falkor f. 1800, Mathias f. 1802 og John f. 1812. Lars var en insolvent mann da første kone døde, men arbeidet seg etterhvert ut av fattigdommen. Ane Rasmusdtr., som overlevde ham, kjøpte leilendingsjorda 27/1 1847 for 100 spd., men overdro den straks til sin stesønn, Arnt Falkor Larsen (f. 1800, d. 1879), som var blitt g. m. hennes datter fra første ekteskap, Inger Katrine rensdtr. (f. 1801). To av deres sønner delte bruket 27/6 1867.

B r. n r. 2, Steinsland søndre. 3) Søren Andreas Arntsen (f. 1829) overtok halvparten for 150 spd. Hans kone, Martha Steffens­dtr. (f. 1836), angis å være fra Sandsøy i Bjarkøy. Bruket ble på nytt delt 8/10. Svigersønn, Hans Rindal fra Forså, Ibestad, g. m. Konstanse Sørensdtr. (f. 1879), kjøpte halvparten, men måtte senere gå fra det.  Leonard Sørensen (f. 1867) overtok hovedbruket etter faren, og da svogerens part gikk til tvangsauksjon, kjøpte han også den (skj. dat. 14/12 1925). Leonard ble g. m. Jensine Jensen fra Forså. Deres sønn, Arnt Sørensen, var eier fra 1937. Oppsitterne på dette og de to følgende bruk kan regne sin slekt på gården tilbake til 1720, i like linje sønn etter far.

B r.n r. 3 Ole Gram Arntsen (f. 1845) fikk 17/6 1867 skjøte på den andre halvparten av farsbruket for 150 spd. Ole var fisker og bonde som faren, og var g. m. Rebekka Rasmusdtr. (f. 1845) fra Otterå. To sønner delte jorda 9/10 1915. Aron Olsen (f. 1879) beholdt hovedbrukets nr., men flyttet ut og bosatte seg sør i Stauran. Aron ble g. m. Ragna Hansen fra Tennevik. Sønn, 3) Ole Olsen (f. 1911), var eier fra 1951.

B r. n r. 8, Skoglun d. Olav Olsen (f. 1884), som 20/3 1916 fikk skjøte på den andre halvparten, flyttet også ut fra Gammelgården til en tomt som ligger et godt stykke innenfor og østenfor den øvrige bebyggelsen. Olav ble g. m. Julie Larsen (f. 1890).

Bruk III (1.nr. 180.1/2 våg). Vi går nå tilbake til 1710, da John Johnsens svigersønn, Nils Nilsen (f. ca. 1660, d. 1750), bygslet halve søndre Steinsland (2 spd. 6 m.). Hans opprinnelse er ukjent, men han ble g. m. Ingeborg Johnsdtr. De hadde visstnok ingen barn, og Nils satt med jorda til han var over 80 år. Først da Ingeborg døde 1745, avsto han hele bruket til John Madsen (f. 1715, d. 1758), og tok kår hos ham. John giftet seg 1746 med Malene Pedersdtr., som visstnok var oppfostret på bruket, og hadde 4 døtre med henne: Ingeborg f. 1747, Gjertrud f. 1749, Katrine f. 1752 og Synnøve f. 1755. John døde ung, og det ser ut til at Malene og hennes barn flyttet fra Steinsland. Allerede året før sin død avsto John halvparten av bruket til en Hans Olsen (f. ca. 1730. d. 1776), som hadde ektet en av døtrene til Lars Larsen på br. I—II, Ingeborg. De hadde flere barn, bl. a. sønnen Ole, men også Hans døde ung, og jorda etter ham ble fordelt mellom de andre brukene. Sønnen Ole Hansen fikk senere overta 18 mark av skylda og slo det sammen med en annen jordepart han hadde bygslet (se br. I).

Resten av John Madsens jord (1 sp. 3 m.) ble 1759 overtatt av John Larsen (f. 1736, d. 1786), sønn av Lars Larsen. Han overtok også husene, som var så falleferdige, at dødsboet etter John Madsen ble pålagt å gi den nye bygselmannen en hest forat han skulle sette dem i stand. Da Hans Olsen døde, fikk John også en part av den jorda, slik at bruket hans nå kom til å utgjøre 1/3 av s. S. John var gift 1773 i Hol kirke med Didrikke Kristine Didriksdtr. (f. 1749, d. 1805) fra Våje i Lødingen; barn: Ingeborg f. 1781. og Lars f. 1784 (døde som husmann på Steinsland 1833). Skifte etter John, sl. 14/2 1787, viser en del kuriositeter. Foruten et stort antall husdyr og et variert sjøbruk, eide boet et meget variert snekkerutstyr. Dessuten etterlot han seg bibel, salmebok og hele 3 andaktsbøker, noe som var sjelden blant vanlige bønder i Trondenes. Men boet var dundrende fallitt. Dødsboauksjonen innbargte 152 spd., mens gjeldskravene var på 237 spd.

Enken giftet seg på nytt med Jørgen Andreas Olsen Gram (f. 1761, d. 1835) fra Haukebø, og han overtok også bruket. De levde i stor fattigdom, og deres eneste sønn døde som barn.

Etterat Jørgen var blitt enkemann, avsto han eiendommen 1810 til Erik Normann (f. 1764, d. 1832), mot å få opphold hos ham resten av sitt liv. Erik var sønn av klokker Henning Normann på Harstad, og hadde 1805 kjøpt et bruk i Leikvik, hvor han først bosatte seg. Han bygde en stor vakker stue der, som han senere flyttet over sundet til Steins­land. Bygningen står ennå på gården i god stand og er nå antakelig den eldste i Sørbygda. Erik var først gift på Harstad 1801 med Elen Margrethe Giæver (f. 1780. d. 1820), en skipperdatter fra Breistrand i Øksnes; g. 2. gang m. Sara Isakine Mathisdtr. Ursin (f. 1789, d. 1856) fra Sørvik; barn: Olava  Marie Paasche f. 1802, Henning Junghans f. 1803, Andreas Rode f. 1809, Ane Marie f. 1814, Mathias Mikal Ursin f. 1824, Mikkel f. 1827, Rebekka f. 1830, foruten 9 som døde som små. Erik var gårdbruker, drev fiske i stor målestokk og ble en velstands­mann. Han var den første på Steinsland som søkte om å få kjøpe sin leilendingsjord, men kongeskjøte ble først utstedt til enken, 20/2 1835. Bruket i Leikvik hadde Erik bygslet bort, men en av sønnene overtok senere der.

Sara Isakine giftet seg på nytt med 6) Mathias Olai Benjaminsen (f. 1805, d. 1860) fra Oldra. Han overtok bruket, men de hadde ingen barn. Da Sara døde 1856, giftet Mathias seg igjen med Mette Hansdtr. (f. 1821, d. 1890) fra Sandnes i Ramsund. men døde selv kort tid etter. Mette arvet bruket og giftet seg nå i sin tur med 7) Kristoffer Nilsen (f. 1838) fra Alstahaug. Mette hadde en datter i første og en sønn i annet ekteskap, og bruket ble 19/9 1893 delt mellom de to barna.

B r. n r. 4, Steinsland søndre.  Datteren Sara Isakine Ursin Mathisdtr. (f. 1860) giftet seg med Kristoffer Johan Normann (f. 1865), sønn av Mikkel Normann, lærer i Bø i Vesterålen, og sønnesønn av Erik Normann som tidligere satt på bruket. Kristoffer overtok lier, drev gårdsbruk og rodde fiske som høvedsmann på egen fembøring. Han kjøpte senere jakt og drev oppkjøp av fisk for Kr. Holst, Harstad.

Jakten het «Regine Normann» etter hans berømte søster, forfatter­innen Regine Normann, som døde på Steinsland 1939, 72 år gammel. Eiendommen ble 10/9 1925 delt mellom to av døtrene. Marie Normann ble eier av hovedbruket, men har senere overlatt det vesentlige av jorda til svogeren, og sitter nå igjen med den gamle hovedbygningen, som oldefaren bygde, og en liten parsell. Søsteren, Mette Normann (f. 1892), ble g. m. 9) Martin Svendsen fra Vesterålen, som ble eier og bruker resten av eiendommen. Ved siden av gårdbruket var Martin skipper på Tjeldsundferga fra den ble startet 1930 og i lang tid fremover.

Etter Trygve Lysaker

Del denne siden:
Del p Facebook Del p Twitter Del p LinkedIn Del p Google+

Skånland kommune

evenskjer303

Kommunevåpenet som er utformet av Arvid Sveen (godkjent 1988) har en svart navar mot en gul bakgrunn; illustrerer båtbygging.

Skulpturlandskap Nordland

evenskjer304

Skånland er den eneste kommunen i Troms som er med på Skulpturlandskap Nordland.

Skulpturen Syv magiske punkter ligger på en liten halvøy i Brattebergan,vendt mot stedet hvor midnattssolen kan sees full av magisk strålekraft i løpet av sommermånedene. Sirkelen som gir skulpturen dens ytre form er som en gjenspeiling eller skygge av selve solskiven. Mens den ytre sirkelen forteller om solen, minner de intrikate mønstrene inni sirkelen f.eks. om naturformene i landskapet rundt. De forteller også noe om hvordan symboler har sin opprinnelse i naturens former. Den scenen som oppstår får et rituelt aspekt.
Skulpturen er også preget av det glødende røde jernet, og hvordan det hele forandrer seg med årstidene.

Kunstner er den finske kunstneren Martti Aihas


Webløsning ©2011-2016 av Web Norge